Sikkerhet – en profesjon?
Sikkerhet (1) – sunn fornuft (satt i system), vitenskap eller kunst? Pragmatikeren vil antagelig si en blanding av alt, men hva om en av dem mangler? Er de like viktige, og hva er forholdet mellom dem?
De som hevder at sikkerhet er sunn fornuft satt i system kan kanskje ha rett i det, men det er også argumenter imot denne tilnærmingen. For det første, hvem bestemmer hva som er sunn fornuft? Og ikke minst; kloke mennesker har også sagt at – ”common sence isn’t common” (Voltaire).
Likeså er det de som hevder at god sikkerhet er en kunst og at det kreves både talent og lang erfaring for å skape det. Igjen, hva som klassifiseres som god kunst varierer med ståsted eller kanskje bedre sagt – smaken er som baken; delt. Kunst er faktisk like vanskelig å vurdere som skjønnhet eller lykke – sannheten er like mange som det er meninger.
"med en forankring av viten omkring sikkerhet i akademia oppnår vi mye om vi klarer å gjøre om forskning og empiri til operasjonell kunnskap, slik man gjør innenfor blant annet medisin og teknologi"
Da står vi igjen med vitenskapen. Med en forankring av viten omkring sikkerhet i akademia oppnår vi mye om vi klarer å gjøre om forskning og empiri til operasjonell kunnskap, slik man gjør innenfor blant annet medisin og teknologi. Om vi i tillegg klarer å benytte oss av samfunnsvitenskaplig metode når vi identifiserer og løser praktisk problemer innen sikkerhet – ja da har vi kommet langt i riktig retning. Kanskje vi, ved å forfølge denne tilnærmingen, kan kalle vår bransje en profesjon? Men tilfredsstiller vi kriteriene for å påberope oss å være en profesjon?
Det er gjerne noen kriterier som må være fylt om man kan kalle det man gjør en profesjon, og ikke bare et yrke eller levevei som kanskje er den allmenne oppfatningen om hva en profesjon er. Disse kriteriene kan også grupperes innenfor tre hovedkategorier; 1) akademisk forankring, 2) praktisk erfaring og 3) autorisasjon eller sertifisering. Innenfor gruppen akademisk forankring finner vi høyskole og universitetsutdanning i tillegg til forskning og utvikling. Bransjer med formelle autorisasjonsordninger finner vi innen blant annet helse og jus. En sertifisering er et alternativ til en autorisasjonsordning, der hvor slike ordninger ikke eksisterer. En årsak til dette er at gode sertifiseringsordninger krever at man tilfredsstiller grunnleggende krav til utdanning og erfaring, og kanskje viktigst holder seg oppdatert (Nilsson 2009). Det vil si at man må bevise at man følger med i utviklingen innenfor fagområdet. Om sertifiseringen er internasjonalt anerkjent og ISO (2) godkjent er den desto mer relevant. ASIS sine ulike sertifiseringer innen fysisk sikring (PSP), etterforskning (PCI) og sikkerhetsledelse (CPP) er eksempler på dette. I USA har Department of Homeland Security anerkjent og akkreditert ASIS’s sertifiseringsordning. I USA og Storbritannia kreves det, eller ønskes, personer med en sertifisering fra blant annet ASIS når nye stillinger utlyses.
"selv om sertifisering er viktig i en helhetlig sammenheng må dette ikke oppfattes som, eller bli, en erstatning for akademisk utdannelse"
Selv om sertifisering er viktig i en helhetlig sammenheng må dette ikke oppfattes som, eller bli, en erstatning for akademisk utdannelse. Sertifisering kan ha en viktig funksjon, men da må sertifiseringen som tidligere nevnt ha en høy faglig autoritet og være anerkjent av myndigheter og/eller næringslivet, og komme i tillegg til erfaring og akademisk utdannelse.
Spørsmålet er så om sikkerhet skal utvikle seg som fag og yrke til en profesjon i Norge, eller – som onde tunger har uttalt og praksis ofte har vist – fortsette å være en oppgave for ufaglært og annet ”ubrukelig” personell. Et eksempel på en slik tankegang har vært Forsvaret. Å jobbe med forebyggende sikkerhet innenfor Forsvaret har i mange år ikke vært ansett som karrierefremmende, kanskje heller det motsatte. Nå er ikke Forsvaret i en særstilling på dette området. Vi finner lignende eksempler i annen offentlig og privat virksomhet.
Hvorfor skal vi så forsøke å etablere sikkerhetsfaget som en profesjon, utover ønske fra bransjen og enkeltindivider om å bli anerkjent? Argumenter her kan være å fremme den faglige utvikling innen sikkerhetsbransjen slik at vi blant annet får en høyere kvalitet på vurderinger og tiltak. Det kan gjøre det enklere å skille de gode fra de dårlige, og bransjen kan oppnå en høyere respekt og autoritet i virksomheter og allmennheten for øvrig.
"om vi ikke er, eller streber etter å være, en profesjon på høyde med blant annet leger og advokater– hva skiller oss da fra for eksempel motparten?"
Et annet argument er at om vi ikke er, eller streber etter å være, en profesjon på høyde med blant annet leger og advokater– hva skiller oss da fra for eksempel motparten? Bortsett fra forskjellene i målsetning; hva er i dag forskjellen mellom en profesjonell sikkerhetsmedarbeider og en profesjonell kjeltring? I dag er det kanskje flere likheter enn forskjeller. Jeg nevner noen momenter som brukes i begge leire: antall år i bransjen, tidligere prestasjoner, erfaringsbasert læring (ikke akademisk utdanning i faget), beslutninger tas på ”synse-nivå” og er ikke forankret i forskning eller kritisk analyse (samfunnsvitenskaplig metode). Listen er ikke uttømmende.
Det er heller ikke så mange år siden tilstanden i sikkerhetsbransjen ble beskrevet som cowboytilstander hvor det ble avslørt at kriminelle etablerte vekterselskaper eller jobbet som vektere, samt at kvaliteten og seriøsiteten generelt var lav blant mange (Tveita 2007). Temaet ble på nytt aktuelt ved avsløringene rundt den ”spesialiserte sikkerhetsbransjen” hvor enkelte aktører i denne kategorien jobber ulovlig eller i en etisk, moralsk og lovlig gråsone.
"om ikke vedkommende har tilleggsutdannelse eller spesiell erfaring innen sikkerhet som gjør vedkommende særlig godt kvalifisert på et område, er dette like lurt som å ansette en økonomisjef hvis eneste erfaring med økonomi er forvaltning av sin egen personlige"
Mange har dessverre også en tendens til automatisk å tilskrive personer med erfaring fra Forsvaret eller politiet ferdigheter og kunnskaper innen sikkerhet. Om ikke vedkommende har tilleggsutdannelse eller spesiell erfaring innen sikkerhet som gjør vedkommende særlig godt kvalifisert på et område, er dette like lurt som å ansette en økonomisjef hvis eneste erfaring med økonomi er forvaltning av sin egen personlige. Du finner ikke mange av denne typen personer i verken det offentlige eller næringslivet for øvrig. Hvorfor skal da kravene til en sikkerhetssjef eller sikkerhetsrådgiver være annerledes? IT- bransjen har tydeligvis skjønt dette og satser både på akademisk utdannelse innen IKT-sikkerhet og sertifiseringer. Når skal resten av sikkerhetsbransjen gjøre det samme for sin nisje?
Tinlund (1997) satte med rette dette på dagsorden for mange år siden når han oppfordret til økt kunnskapshevning innenfor sikkerhetsbransjen. Min vurdering er at for få har fulgt hans innsiktsfulle råd om å utdanne seg – og spørsmålet er om han var radikal nok. Dessverre står vi ovenfor to store utfordringer som må forseres om vi skal komme videre: a) manglende bestillerkompetanse hos arbeidsgivere og b) for få med akademisk utdanning innen sikkerhet. Mange arbeidsgivere ser og vektlegger feil forhold i mangel på retningslinjer på optimal utdanning og erfaring, eller vet ikke at det finnes personer med både akademisk utdanning innen sikkerhet, praktisk erfaring og sertifiseringer. I tillegg har vi for få med en akademisk utdanning innen sikkerhetsfaget i Norge. Behovet er stort, men interessen og tilgangen er liten. Dette er en naturlig konsekvens av et manglende studietilbud innen security.
Endringer på dette område skjer imidlertid ikke om ikke myndigheter og privat næringsliv organiserer seg og skaper et behov for studieplasser og personer med høyere utdanning innen sikring.
Bransjeorganisasjoner innen sikkerhet har dessuten et særskilt ansvar i å formidle til ledere, rekrutterer og personalavdelinger hva som bør ses etter og er relevant når man skal ansette sikkerhetspersonell. Fokuset må utvides fra alt fokus på å unngå ansettelse av råtne epler (personellsikkerhet), til å inkludere hva som er god og dårlig kvalitet på sikkerhetspersonell i ulike stillinger og nivåer. Et eksempel på dette er ASIS sin veileder (3) ”Chief Security Officer Guideline 2008”.
Sikkerhetsbransjen internasjonalt har startet på veien mot å bli en profesjon (Manunta 2007). Det er imidlertid ting som dessverre tyder på at vi i Norge ikke følger etter like raskt som andre land. Eksempler på dette er innen akademisk utdanning, utvikling av lover og forskrifter, samt standarder.
Dette vil også forbli virkeligheten om ikke myndigheter, bransjeorganisasjoner, universiteter og næringsliv vil det annerledes. Om vi beveger oss i denne retningen er dette en vinn-vinn situasjon for alle parter (utenom antagonistene). Myndigheter, samt offentlig og privat næringsliv får bedre kvalifiserte ansatte og bedre kvalitet på sikringstiltakene, universiteter får nye fagfelt og bransjeorganisasjonene vil oppnå mer av sine målsetninger om å fremme god sikkerhet i medlemsbedrifter.
Hansken er kastet, hvem tar den opp?
REFERANSER
Manunta, Giovanni. 2007. Speculating on Security as a Field of Study and Practice. Security Journal 20 (1):19-22.
Nilsson, Klas. 2009. Personnel Certification. Security Manger, http://www.securitymanager.se/Personnel_Certification.asp.
Tinlund, Jan Eddie. 1997. Kravene til morgendagens sikkerhetssjef. In Sikkerhet ’97. Radisson SAS Scandinavia Hotel Oslo: Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO).
Tveita, Jan. 2007. Vill vest i sikkerhetsbransjen igjen? , http://www.aktuellsikkerhet.no/id/18216.0.
NOTER
Med sikkerhet i denne sammenhengen menes det aktivt eller passivt å beskytte seg mot en bevisst handling som fører eller kan føre til en uønsket hendelse, som for eksempel tap av en verdi.
ISO/IEC 17024 – General requirements for bodies operating certification of persons
Adresserer ansvar, krav, ferdigheter og kvalifikasjoner som virksomhetens øverste sikkerhetsleder bør inneha.
